Makumba

Jeg er sliten, jeg er så sliten at jeg ikke får sagt det engang. I dag har vært den varmeste dagen så langt, oppimot(om ikke over) 40 grader. Og denne dagen startet i telt….

Kanskje lurer du på hvorfor jeg har internett, når jeg skal være i bushen. Svaret er enkelt, jeg er ikke i bushen. Magen min, og hodet mitt tåler vist ikke så mye kulturkollisjon og bakterier, så derfor er jeg tilbake i Livingstone etter bare en dag i landsbyen. Men jeg har masse å fortelle.

Det var helt absurd å være der, bare kjøreturen dit var absurd. Vi kjørte de siste kilometrene mer eller mindre i gjørmehull etter gjørmehull. Da vi endelig kom fram ble vi møtt av noen lokale frivillige for Response Network, som skulle ha ansvaret for oss, og vi fikk

omvisning.

Som dere ser på bildene (som kommer etter hvert) er selve bygningene ganske ”primitive, og de er som regel ikke så mye i disse bygningene. All matlaging foregår ute,

og siden det ikke er innlagt vann eller elektrisitet foregår stortsett alt ute.

Toalettene var ett lite hus på rundt 1-2kvadratmeter, med et hull på størrelse med en murstein i bakken.

Vi fikk spørsmål om vi ville ha kylling til middag, noe vi takket ja til, og betalte en mann 25 000kwacha, som kom tilbake med en levende høne bundet fast til bagasjebrettet på sykkelen sin. Han lot høna ligge litt i gresset før han slentret bort til den og tok hodet av. Det ble derimot ikke noe høne på oss, av en eller annen grunn jeg ikke fikk med meg, men da vi sto opp fikk vi høre at noen andre hadde spist den opp.

Når man kommer på besøk i disse landsbyene forventer de at de skal få

alle måltider fra deg, i Norge er det kanskje motsatt, at man forventer å få når man er på besøk. Men fattigdommen her gir ikke rom for så mye matriell gjestfrihet, de tar den maten de kan få.

Bare atmosfæren i landsbyen var veldig merkelig, og jeg skal være fullstendig ærlig å si at jeg

følte et stort ubehag ved å være der, uten at jeg helt kan sette fingeren på hva det kommer av. I følge kultursjokkteorien er det fordi ingen av mine tidligere sosiale erfaringer og kunnskaper er relevant lengre, man er helt uten sosiale hjelpemidler og føler en voldsom avma

kt. Jeg kan si meg delvis enig i det. Boforholdene var ikke de beste heller, men det

var ikke derfor jeg dro. Det var nok mer en samlet beslutning av alle disse tingene.

Så nå sitter jeg på Jollyboys igjen. Jeg har fått drukket masse vann, spist middag og gått på do! Jeg har tatt en forfriskende dusj og venter på kveldsmaten. Utrolig nok har det ikke regnet i dag, det har bare være helt hinsides varmt. Lufta her er så fuktig på grunn

av regntiden, håret mitt er nesten konstant fuktig og våte klær bruker en evighet på å tørke. Jeg gleder meg utrolig til å krasjlande i senga om kun kort tid og sove i et rom med air-condition…mmmVi gikk i ca en time tilbake til veien og deretter satt vi i 3 timer og ventet på å få tak i skyss. de få bussene som kom valgte å ikke stoppe

, fikk jeg nok etter 3 timer og begynte å haike. Man kan si at det kanskje ikke er det lureste å gjøre når man skal reise alene i Afrika (unnskyld mamma), men dette er faktisk en solskinnshistorie. Jeg fikk napp på første bilen jeg prøvde på der det var to store zambiske kvinner. Da jeg hoppet inn og fikk takket og bukket spurte de hvor jeg var fra. Da jeg svarte Norge begynte hun som kjørte bilen å le, så sier hun ”Jeg har bodd i Tromsø”, PÅ NORSK! Jeg ble mildt sagt perpleks og det tok et par sekunder før det gikk opp for meg hva hun sa. Det viste seg at hun hadde gått på lærerhøyskolen i Tromsø, altså. Så vi fikk snakket masse o

m Norge. Siden de begge to var kvinner og vi nå hadde en felles plattform begynte jeg sakte men sikkert å skli ut i et slags intervju for oppgaven vår, og fikk svar på mange spørsmål rundt kvinner i Zambia. Da hun slapp meg av ville hun ikke ha betaling engang, noe som nesten er uhørt her i Zambia. Fantastisk dame, og jeg fikk lov til å komme innom henne på universitetet der hun jobbet hvis jeg ville intervjue henne