Makumba

Jeg er sliten, jeg er så sliten at jeg ikke får sagt det engang. I dag har vært den varmeste dagen så langt, oppimot(om ikke over) 40 grader. Og denne dagen startet i telt….

Kanskje lurer du på hvorfor jeg har internett, når jeg skal være i bushen. Svaret er enkelt, jeg er ikke i bushen. Magen min, og hodet mitt tåler vist ikke så mye kulturkollisjon og bakterier, så derfor er jeg tilbake i Livingstone etter bare en dag i landsbyen. Men jeg har masse å fortelle.

Det var helt absurd å være der, bare kjøreturen dit var absurd. Vi kjørte de siste kilometrene mer eller mindre i gjørmehull etter gjørmehull. Da vi endelig kom fram ble vi møtt av noen lokale frivillige for Response Network, som skulle ha ansvaret for oss, og vi fikk

omvisning.

Som dere ser på bildene (som kommer etter hvert) er selve bygningene ganske ”primitive, og de er som regel ikke så mye i disse bygningene. All matlaging foregår ute,

og siden det ikke er innlagt vann eller elektrisitet foregår stortsett alt ute.

Toalettene var ett lite hus på rundt 1-2kvadratmeter, med et hull på størrelse med en murstein i bakken.

Vi fikk spørsmål om vi ville ha kylling til middag, noe vi takket ja til, og betalte en mann 25 000kwacha, som kom tilbake med en levende høne bundet fast til bagasjebrettet på sykkelen sin. Han lot høna ligge litt i gresset før han slentret bort til den og tok hodet av. Det ble derimot ikke noe høne på oss, av en eller annen grunn jeg ikke fikk med meg, men da vi sto opp fikk vi høre at noen andre hadde spist den opp.

Når man kommer på besøk i disse landsbyene forventer de at de skal få

alle måltider fra deg, i Norge er det kanskje motsatt, at man forventer å få når man er på besøk. Men fattigdommen her gir ikke rom for så mye matriell gjestfrihet, de tar den maten de kan få.

Bare atmosfæren i landsbyen var veldig merkelig, og jeg skal være fullstendig ærlig å si at jeg

følte et stort ubehag ved å være der, uten at jeg helt kan sette fingeren på hva det kommer av. I følge kultursjokkteorien er det fordi ingen av mine tidligere sosiale erfaringer og kunnskaper er relevant lengre, man er helt uten sosiale hjelpemidler og føler en voldsom avma

kt. Jeg kan si meg delvis enig i det. Boforholdene var ikke de beste heller, men det

var ikke derfor jeg dro. Det var nok mer en samlet beslutning av alle disse tingene.

Så nå sitter jeg på Jollyboys igjen. Jeg har fått drukket masse vann, spist middag og gått på do! Jeg har tatt en forfriskende dusj og venter på kveldsmaten. Utrolig nok har det ikke regnet i dag, det har bare være helt hinsides varmt. Lufta her er så fuktig på grunn

av regntiden, håret mitt er nesten konstant fuktig og våte klær bruker en evighet på å tørke. Jeg gleder meg utrolig til å krasjlande i senga om kun kort tid og sove i et rom med air-condition…mmmVi gikk i ca en time tilbake til veien og deretter satt vi i 3 timer og ventet på å få tak i skyss. de få bussene som kom valgte å ikke stoppe

, fikk jeg nok etter 3 timer og begynte å haike. Man kan si at det kanskje ikke er det lureste å gjøre når man skal reise alene i Afrika (unnskyld mamma), men dette er faktisk en solskinnshistorie. Jeg fikk napp på første bilen jeg prøvde på der det var to store zambiske kvinner. Da jeg hoppet inn og fikk takket og bukket spurte de hvor jeg var fra. Da jeg svarte Norge begynte hun som kjørte bilen å le, så sier hun ”Jeg har bodd i Tromsø”, PÅ NORSK! Jeg ble mildt sagt perpleks og det tok et par sekunder før det gikk opp for meg hva hun sa. Det viste seg at hun hadde gått på lærerhøyskolen i Tromsø, altså. Så vi fikk snakket masse o

m Norge. Siden de begge to var kvinner og vi nå hadde en felles plattform begynte jeg sakte men sikkert å skli ut i et slags intervju for oppgaven vår, og fikk svar på mange spørsmål rundt kvinner i Zambia. Da hun slapp meg av ville hun ikke ha betaling engang, noe som nesten er uhørt her i Zambia. Fantastisk dame, og jeg fikk lov til å komme innom henne på universitetet der hun jobbet hvis jeg ville intervjue henne

Kveldskos

Nå sitter jeg i baren/kafèen på Jollyboys. Jeg må innrømme at rødvinen har gjort sitt med propillenivået mitt, og jeg er fornøyd. Sånn god fornøyd som man ofte blir av rødvin. Avslappet og tilfreds med det meste. Har drukket vin sammen med Grete på gruppa og vi har hatt det veldig koselig. Pratet, spist, spilt kort og til og med tatt ett kveldsbad. Ingen av oss har prøvd bassenget så vi følte oss forpliktet til å ta en liten kveldsdukkert. Mulig rødvinen var med på å ta den avgjørelsen. Deilig var det hvertfall. Det er ikke som å bade i Norge hvor man biter tennene sammen og håper det ikke gjør for vondt før huden blir nummen. Selv om det har vært mørkt i mange timer er det en utrolig behagelig og perfekt temperatur i luften, og vannet var akkurat passe avkjølende. DeiligJ Nå sitter vi å tørker. De andre leser, mens jeg skriver.

Tidligere i dag var vi på mandagsmøte med Response Network, og jeg må si at det virkelig var inspirerende! Håkon(kontakten vår) og en som heter Arnfinn Solli startet opp organisasjonen for mange herrens år siden, og i dag var Arnfinn på møtet. Han er pensjonert, men er styreformann og ”frivillig”. Det er hans ideologi hele organisasjonen er bygd opp på. Jeg tror vi alle på gruppa likte han umiddelbart. Diskusjonene med han var utrolig interessante og vi lærte så mye om Zambisk kultur. Han er en av de mest ressurssterke menneskene jeg har møtt. Han har bodd i Zambia siden 1981 og har skrevet utallige håndbøker til landsbyene om hvordan de selv kan starte skoler, selvhjelpsgrupper, dyrke økologisk, osv, med sine egne ressurser og med minimal hjelp utenfra. Response Networks ideologis baserer seg på at de skal være fasilitatorer som hjelper lokalsamfunnene med å starte opp disse tingene. Gi nødvendige kurs og opplæring, og deretter blir det opp til lokalsamfunnet selv å få ting til å gå rundt og eventuelt utvikle seg. Jeg synes det er utrolig fint, og som både Arnfinn og Håkon sier, så ønsker de å følge opp landsbyene så lite som mulig, for de ønsker ikke at de skal bli avhengig av støtte fra utenforstående. De har sett alt for mange bistandsprosjekt som har endt katastrofalt og gjort situasjonen verre, fordi bistanden ikke har basert seg på at menneskene selv skal kunne drifte prosjektene. De vet ikke hvordan de skal fikse brønner, de får ikke tak i bensin eller reservedeler til traktorer og utstyret ruster bort.

Jeg ble også utrolig imponert over den ydmykheten Arnfinn viste oss. Han har drevet med dette siden 80-tallet, og allikevel sier han til oss at dersom vi har noen meninger om hvordan de burde drive dette må vi si ifra. Sosial arbeidere lærer mye om empowerment-begrepet. Empowerment er vanskelig å beskrive på noen få setninger, men kan beskrives som det motsatte av avmakt, eller hjelp til selv-hjelp. Han var utrolig ydmyk på at vi kunne ha kompetanse han og de andre ikke hadde, og at vi måtte dele det dersom vi så at noe kunne endres. Det synes jeg det står utrolig mye respekt av. All ære til denne mannen. Vi skal intervjue han senere, og jeg skal spørre om jeg får lov til å legge ut itdrag av intervjuet i bloggen min.

Vi har også vært på museumet i dag. Det var sånn passe interessant. Noe var veldig spennende, som for eksempel forskjellige ritualer og det som handlet om hekser og heksedoktorer. Håper de tror på sånt der vi skal i morgen! Hadde vært utrolig interessant. Det er nesten så jeg får lyst til å ta bachelor i sosial antropologi ogsåJ

Det er forresten Africa Cup nå på TV over hele byen og man kan høre Woooo, heeeey, ooooooh, på hvert gatehjørne. Det er koselig. Har begynt å tilpasse meg det å være utrolig hvit, og det å ha utrolig rødt hår. Annenhver person stopper meg på gata for å si at jeg er fin på håret. Alt fra gamle menn til små jenter i skoleuniformer. Det er koselig, men det er også litt slitsomt. Men de er vante til at alle har svart hår. Vi hører alt mulig de sier etter oss på gatene: ”You have to be my wife!”, ”so, sweet, so sweet”. Jeg er glad jeg ikke forstår det de sier på de lokale språkene.

Nå tror jeg det er sengetid igjen. Det blir en spennende dag i morgen når vi skal ut i felten. Jeg vet ikke helt hva jeg skal forvente meg, og føler en viss ambivalens. Jeg tror det blir veldig spennende, og utrolig givende. Men samtidig tror jeg det kan by på mange utfordringer både følelsesmessig, etisk og praktisk.

Lager en ny post hvis jeg har energi på fredag eller lørdag når vi kommer tilbake. Håper mine kjente og kjære i Norge har det bra, og selvfølgelig også mine kjære besteforeldre i SpaniaJ

Regntid

Søndag er skapt for å være avslapningsdag, men i mine øyne har denne dagen vært litt vel avslappende. Vi har virkelig fått

merke regntiden i dag. Det har virkelig pøst ned! Jeg måtte

selvfølgelig prøve å stå ute i regnet. Det tok vel 2 sekunder før jeg var fullstendig gjennomvåt og måtte skifte klær. Det var som å stå i en dusj. Så jeg har lest litt, de andre har spilt kort og forskjellig.

Da regnet stanset prøvde vi å gå ned på markedet for å kjøpe frukt, men da vi var kommen halvveis ned i veien så vi det mest fantastiske lynet jeg har sett i mitt liv. Det fylte himmelen, og tordenbraket etterpå var øredøvende. Det er akkurat som man ser på film! Helt absurd.

Så nå

ligger jeg i en stor sofa med masse puter og ser på regnet som har startet igjen. Planen er å dra på en ny restaurant å spise i kveld. I morgen er det møte med Response Network på ko

ntoret deres for å planlegge feltturen. Deretter skal vi på museumet som ligger rett over gata fra der vi bor. En av venninnene til veilederen vår jobber der og har lovt å møte oss. Hun kan gi oss litt info om hva vi kan forvente oss og hjelpe oss med å skaffe kontakter til oppgaven her i Livingstone.

Dag 2

All

right, første hele dag i Livingstone, og æ må si det har vært en innholdsrik dag.

Våknet til

fantastisk sol og 25 varmegrader, så da var det bare å sige ut i frokosthagen å drikke litt mango jucie, ta en zambisk kaffe og en youghurt med honning, musli og banan(hjemmelaget sådan). Deretter ble det en god del sløving i solen (og i skyggen for oss med litt mindre toleransegrense for varme).

Vi startet arbeidsprossessen vår og begynte å diskutere begrepene i problemstillingen vår. Vi finner begrepet likestilling litt for vestlig og for lite b

eskrivende. Vi tenker heller å gå i retning mot ”kvinners posisjon og rolle i samfunnet”.

Vi fikk også møtt kontakten vår for første gang! Det var utrolig godt å endelig få fastsatt en del praktiske ting. Vi har fått avklart at vi skal ut til landsbyen Makomba på tirsdag og være der til fredag, i først omgang. Så skal vi tilbake til Livingstone en uke for å bearbeide data før vi skal ut en ny runde til samme landsby, men da skal vi være der noe lengre. Makomba ligger 3 km fra hovedveien, ca 40 minutter fra Livingstone, og vi får med oss sykler slik at vi kommer oss fram og tilbake litt lettere.

Etter møtet med Håkon ble det regntid med torden og lyn. Et slikt regnskyll er gans

ke ulikt det regnet vi har i Norge, man kan si det er nooe mer intenst her;)

Etter dette dro vi til et supermarket for å handle inn litt basisvarer. Siden vi har kjøkken tilgjengelig er det greit å kunne lage seg noe mat selv av og til.

Dagens stor høydepunkt var å dra på en av de lokale resturantene hvor vi spiste…hold dere fast…MARK og KROKKODILLE! Jeg tuller ikke. Ingen av delene var selvfølgelig ikke min idè siden jeg er alt for feig, men siden alle de andre var så tøffe måtte jeg også prøve. Margen smakte helt forferdelig. Hodet knaste, og man kunne se de små beina og øynene. Æsj! Men krokkodillen derimot må jeg si smakte helt fantastisk. Det smakte som en blanding av kylling og fisk. Det var faktisk så godt at jeg tror jeg skal bestille det neste gang. Det er tydeligvis en delikatesse da det var den dyreste retten på hele resturanten, noe som vil si 100kr. Fikk også smakt på det lokale øllet ”Mosi”,

det var ikke så allerverst, tror jeg skal ta med meg tre flasker hjem og sende til Radioresepsjonen slik at de kommer med i øltesten :p

Så generelt sett kan jeg si at livet i Zambia er behagelig, ting tar tid og ingenting er stress. Ser positivt på å være her i 7 uker, det tror jeg skal gå fint. Vi har såpass mye å gjøre i forhold til oppgaven også at tiden kommer nok til å gå kjempefort.

I uke 5 skal vi forresten på safari, det blir utrolig kult!

Stor hilsen til alle der hjemme som sitter i bitende kuldegrader. Skriv en kommentar da vel!

Første dag

Da var jeg endelig ankommet til Zambia, og det var litt av en tur. Heldigvis ble det søvn på flyet så jeg er ikke helt utslitt, men ganske. 36 timer

på farta er nok..

Så nå sitter jeg i Chill-Zone på

Jolly Boys. Vi er 7 jenter som ligger henslengt på puter på gulvet med hver sin lap top eller bok på fanget, og diskusjonene går.

Da vi kom på flyplassen regnet det voldsomt, en skikkelig regntidsskur! Heldigvis var den over da vi var kommet til Jollyboys, og resten av dagen har vært solfylt og ekstremt varmt (man er da tross alt i Afrika, og her leker ikke solen butikk!).

En voldsom teperatur forskjell, det var minus 20 da jeg dro fra Trondheim.

Etter vi kom på hotellet gikk vi ned til byen for å se oss litt rundt og ta ut penger. Jeg er nå millionær takketvære inflasjonen i landet. For å si litt om prisene så kostet en stor middag med to brus ca 50 kr. En brus koster 2 kroner i butikken.

Etter å ha innsett at føttene mine hadde hovnet opp så til de grader i varmen måtte jeg gå å kjøpe flipp-floppz. Ikke så spennende i seg selv, men i butikken var det ei utrolig søt jente på

ca 4 år som ble bergtatt av oss 4 jentene som sto der. Hun kom bort til oss en og en og strøk en finger over huden vår med store øyne. Jeg spurte henne om hun syntes vi var hvite (engelsk er hovedspråket her, som er en stor fordel), da bare nikket hun og fortsatte å stirre. Det var akkurat som om hun så noe hun aldri hadde sett før i hele sitt liv. Jeg syntes det var utrolig koselig og en fin kontrast til de andre tingene man opplever i form av s

in hudfarge. Det står menn på gata med seddelbunker og spør om du vil bytte penger med dem, 10 taxisjåfører på hvert gatehjørne som sier at du er så vakker at du ikke trenger å gå noe sted. Kommentarer i øst og vest om hudfarge og masse stirring. Det er masse andre backpackere her med lys hud, men det er bare vi som kommer fra vinternorge. Utrolig merkelig å få så mye oppmerksomhet bare for hudfargen sin.

Ellers kan jeg melde at det fortsatt er utrolig varmt ute. Kikker ut mot bassenget og hagen med mangotrer i, hadde gjort seg med et bad, men jeg har akkurat smurt meg inn i kick ass

myggolje som skal holde malaria og denguemyggen unna min hvite hud. Planene for resten av kvelden er ren avslapning og lade batteriene etter reisen. I morgen skal vi møt

e kontakten vår i Response Network for å høre hva planen er. Når skal vi ut i felten? Hvor skal vi? Hva skal vi? Kommer tilbake med oppdateringer på det i mor

genkveld. Ser ut til at jeg kommer til å ha nettilgang her når jeg vil, så det blir nok en del innlegg. Men selvfølgelig ikke når jeg skal ut i felten. Er så spent på hvor vi skal.

Avreise

Ingen søvn å få nei...Våknet av meg selv i morgest kl. 09.00, det skjer aldri under normale omstendigheter. Og nå får jeg ikke sove igjen, og det er en time til jeg må stå opp og starte på en reise som tar over ett døgn. Jippi! Håper på mye søvn på flyet.

Dagen i dag har bestått av å gå rundt i leiligheten og bekymre meg for alt jeg kanskje har glemt å pakke. Så måtte jeg levere Dexter til en venninne som skal passe han. Det var trasig. Han var så kaldt at jeg måtte ha han inni boblejakken min, og ikke i bagen sin. Da vi kom inn var han redd og ville ikke ut, og da han møtte den andre pusen som allerede bodde der begynte han å frese og prøvde å klatre opp i halsgropen min. Da fikk jeg helt oppriktig og totalt vondt i hjertet. Så jeg måtte bare dra derfra så fort som mulig. Rart å være alene i leiligheten, har ikke vært det på mange måneder, og jeg savner han allerede. Ja, jeg vet jeg er "den gale kattedama", men so be it. Jeg elsker katten min, og han elsker meg! Men jeg vet han er i gode hender, så jeg må bare stole på det og håpe at han ikke savner meg for mye og er redd...Huff...

Men nå er jeg tilnærmet klar for avreise. Har ikke turt å lukke kofferten ennå siden jeg sikkert kommer på noe i siste liten. Leiligheten er vasket, posten er ordnet, alt er klappet og klart. Hadde jeg bare kunne fått et par timer søvn...men det er for sent nå. Det er bare å krysse fingrene for at jeg kommer til å sove hele flyturen og plutselig våkne i Afrika, hehe:)

Så, hade bra alle sammen

Reisefeber?

Nå er det bare 3 korte dager igjen til jeg skal ut på mitt største eventyr så langt i livet. Nesten 7 uker i Zambia, nærmere bestemt Livingstone. Jeg begynner å få panikk! Hva i all verden er det jeg har begitt meg ut på?

Vaksiner er tatt, kofferten står halvfull på stua, kattepass er ordnet, pass og visum er i orden, men jeg har selvfølgelig klart å glemme reiseforsikring. Det stresser meg, veeeldig. Men det kommer en dag i morgen også. Jeg tør ikke tenke på hvor mye penger jeg allerede har brukt på denne turen. 10 000 i flybillett, over 3000 for vaksiner (da har jeg ikke tatt med malariatabelettene), 1000kr for to par ordentlige sko, som jeg tror skal være passende til anledningen, 500 i visum. Så skal vi betale hotellet når vi kommer ned dit.

Så hva skal jeg i Zambia? Jo, jeg skal skrive en prosjektoppgave om kvinner og likestilling. Høres ganske intetsigende ut, men jeg skal komme tilbake til problemstillingen når vi har fått den spikret. Det blir noe om empowerment, hva er målet for likestillingen i Zambia, generelle holdninger o.l.

Vi har en temmelig lang reise forran oss, om jeg ikke tar helt feil så er den på nærmere 1,5 døgn. Idiotisk nok skal vi mellomlande i Johannesburg, som er sør for Zambia, for så å snu og fly nordover igjen. Men sånn er det når man tenker pris. Vi skal bo på et vandrehjem/hotell/motell som heter Jolly Boys:http://www.backpackzambia.com/.

En typisk backpacerplass. Det ser fantastisk ut.

Når jeg kommer meg nedover skal jeg prøve å oppdatere bloggen så ofte som mulig med bilder. Alle som leser er så og si forpliktet til å kommentere! ;)

Jeg har med meg min fantastiske nyinnkjøpte mac, samt min nye ipod touch, så det skal ikke mangle på oppdateringer, så fremt jeg får nettilgang ett eller annet sted.

Ønsk meg lykke til!