The falls

De siste dagene har vært utrolig rolige, og jeg vil strekke meg så langt som å si at det har vært litt kjedelig.

De

andre kom tilbake på Fredag, og det var greit å ikke være alene så mye lengre, for det er begrenset hva man gidder å finne på alene. Jeg var og så på Victoria Falls en liten tur alene da. Det var helt utrolig, og jeg ble søkkvåt. Stien er jo nesten inni fossen, så det spruter nå

vannvittig. Fantastisk skue, men litt kjedelig alene, så jeg skal dra sammen med de andre i morgen etter jeg har vært å tatt massasje;) Oh yes, en time med aromaterapi, så skal jeg vokse leggene mine. Har aldri gjort det før, så det blir nok spennende.

I kveld var vi på en fiskeresturant og jeg spiste sushi:) Prøvde det for første gang i sommer, da var det sånn passe. Nå var det godt, så neste gang blir det sikkert kjempegodt! Så ble det kake og kaffe til desert. Det vil jeg si er en voksen lørdagskveld. Jeg betalte 97 kr for 12 sushibiter, 3 cola, en sjokoladekake med is og en kaffe. Det vil jeg si er akseptabelt.

Mens vi satt på resturanten begynte det plutselig å blåse opp nå vannvittig og takvifta holdt på å ramle ned i hodene våre, så vi rømte inn. Etter det satte det i gang det værste torden og lyn været jeg noen sinne har vært borti. Nå når det er mørkt er det ekstra fantastisk å se på.

Har ikke så mye å skrive, så jeg legger heller ved noen bilder.

Makumba

Jeg er sliten, jeg er så sliten at jeg ikke får sagt det engang. I dag har vært den varmeste dagen så langt, oppimot(om ikke over) 40 grader. Og denne dagen startet i telt….

Kanskje lurer du på hvorfor jeg har internett, når jeg skal være i bushen. Svaret er enkelt, jeg er ikke i bushen. Magen min, og hodet mitt tåler vist ikke så mye kulturkollisjon og bakterier, så derfor er jeg tilbake i Livingstone etter bare en dag i landsbyen. Men jeg har masse å fortelle.

Det var helt absurd å være der, bare kjøreturen dit var absurd. Vi kjørte de siste kilometrene mer eller mindre i gjørmehull etter gjørmehull. Da vi endelig kom fram ble vi møtt av noen lokale frivillige for Response Network, som skulle ha ansvaret for oss, og vi fikk

omvisning.

Som dere ser på bildene (som kommer etter hvert) er selve bygningene ganske ”primitive, og de er som regel ikke så mye i disse bygningene. All matlaging foregår ute,

og siden det ikke er innlagt vann eller elektrisitet foregår stortsett alt ute.

Toalettene var ett lite hus på rundt 1-2kvadratmeter, med et hull på størrelse med en murstein i bakken.

Vi fikk spørsmål om vi ville ha kylling til middag, noe vi takket ja til, og betalte en mann 25 000kwacha, som kom tilbake med en levende høne bundet fast til bagasjebrettet på sykkelen sin. Han lot høna ligge litt i gresset før han slentret bort til den og tok hodet av. Det ble derimot ikke noe høne på oss, av en eller annen grunn jeg ikke fikk med meg, men da vi sto opp fikk vi høre at noen andre hadde spist den opp.

Når man kommer på besøk i disse landsbyene forventer de at de skal få

alle måltider fra deg, i Norge er det kanskje motsatt, at man forventer å få når man er på besøk. Men fattigdommen her gir ikke rom for så mye matriell gjestfrihet, de tar den maten de kan få.

Bare atmosfæren i landsbyen var veldig merkelig, og jeg skal være fullstendig ærlig å si at jeg

følte et stort ubehag ved å være der, uten at jeg helt kan sette fingeren på hva det kommer av. I følge kultursjokkteorien er det fordi ingen av mine tidligere sosiale erfaringer og kunnskaper er relevant lengre, man er helt uten sosiale hjelpemidler og føler en voldsom avma

kt. Jeg kan si meg delvis enig i det. Boforholdene var ikke de beste heller, men det

var ikke derfor jeg dro. Det var nok mer en samlet beslutning av alle disse tingene.

Så nå sitter jeg på Jollyboys igjen. Jeg har fått drukket masse vann, spist middag og gått på do! Jeg har tatt en forfriskende dusj og venter på kveldsmaten. Utrolig nok har det ikke regnet i dag, det har bare være helt hinsides varmt. Lufta her er så fuktig på grunn

av regntiden, håret mitt er nesten konstant fuktig og våte klær bruker en evighet på å tørke. Jeg gleder meg utrolig til å krasjlande i senga om kun kort tid og sove i et rom med air-condition…mmmVi gikk i ca en time tilbake til veien og deretter satt vi i 3 timer og ventet på å få tak i skyss. de få bussene som kom valgte å ikke stoppe

, fikk jeg nok etter 3 timer og begynte å haike. Man kan si at det kanskje ikke er det lureste å gjøre når man skal reise alene i Afrika (unnskyld mamma), men dette er faktisk en solskinnshistorie. Jeg fikk napp på første bilen jeg prøvde på der det var to store zambiske kvinner. Da jeg hoppet inn og fikk takket og bukket spurte de hvor jeg var fra. Da jeg svarte Norge begynte hun som kjørte bilen å le, så sier hun ”Jeg har bodd i Tromsø”, PÅ NORSK! Jeg ble mildt sagt perpleks og det tok et par sekunder før det gikk opp for meg hva hun sa. Det viste seg at hun hadde gått på lærerhøyskolen i Tromsø, altså. Så vi fikk snakket masse o

m Norge. Siden de begge to var kvinner og vi nå hadde en felles plattform begynte jeg sakte men sikkert å skli ut i et slags intervju for oppgaven vår, og fikk svar på mange spørsmål rundt kvinner i Zambia. Da hun slapp meg av ville hun ikke ha betaling engang, noe som nesten er uhørt her i Zambia. Fantastisk dame, og jeg fikk lov til å komme innom henne på universitetet der hun jobbet hvis jeg ville intervjue henne

Kveldskos

Nå sitter jeg i baren/kafèen på Jollyboys. Jeg må innrømme at rødvinen har gjort sitt med propillenivået mitt, og jeg er fornøyd. Sånn god fornøyd som man ofte blir av rødvin. Avslappet og tilfreds med det meste. Har drukket vin sammen med Grete på gruppa og vi har hatt det veldig koselig. Pratet, spist, spilt kort og til og med tatt ett kveldsbad. Ingen av oss har prøvd bassenget så vi følte oss forpliktet til å ta en liten kveldsdukkert. Mulig rødvinen var med på å ta den avgjørelsen. Deilig var det hvertfall. Det er ikke som å bade i Norge hvor man biter tennene sammen og håper det ikke gjør for vondt før huden blir nummen. Selv om det har vært mørkt i mange timer er det en utrolig behagelig og perfekt temperatur i luften, og vannet var akkurat passe avkjølende. DeiligJ Nå sitter vi å tørker. De andre leser, mens jeg skriver.

Tidligere i dag var vi på mandagsmøte med Response Network, og jeg må si at det virkelig var inspirerende! Håkon(kontakten vår) og en som heter Arnfinn Solli startet opp organisasjonen for mange herrens år siden, og i dag var Arnfinn på møtet. Han er pensjonert, men er styreformann og ”frivillig”. Det er hans ideologi hele organisasjonen er bygd opp på. Jeg tror vi alle på gruppa likte han umiddelbart. Diskusjonene med han var utrolig interessante og vi lærte så mye om Zambisk kultur. Han er en av de mest ressurssterke menneskene jeg har møtt. Han har bodd i Zambia siden 1981 og har skrevet utallige håndbøker til landsbyene om hvordan de selv kan starte skoler, selvhjelpsgrupper, dyrke økologisk, osv, med sine egne ressurser og med minimal hjelp utenfra. Response Networks ideologis baserer seg på at de skal være fasilitatorer som hjelper lokalsamfunnene med å starte opp disse tingene. Gi nødvendige kurs og opplæring, og deretter blir det opp til lokalsamfunnet selv å få ting til å gå rundt og eventuelt utvikle seg. Jeg synes det er utrolig fint, og som både Arnfinn og Håkon sier, så ønsker de å følge opp landsbyene så lite som mulig, for de ønsker ikke at de skal bli avhengig av støtte fra utenforstående. De har sett alt for mange bistandsprosjekt som har endt katastrofalt og gjort situasjonen verre, fordi bistanden ikke har basert seg på at menneskene selv skal kunne drifte prosjektene. De vet ikke hvordan de skal fikse brønner, de får ikke tak i bensin eller reservedeler til traktorer og utstyret ruster bort.

Jeg ble også utrolig imponert over den ydmykheten Arnfinn viste oss. Han har drevet med dette siden 80-tallet, og allikevel sier han til oss at dersom vi har noen meninger om hvordan de burde drive dette må vi si ifra. Sosial arbeidere lærer mye om empowerment-begrepet. Empowerment er vanskelig å beskrive på noen få setninger, men kan beskrives som det motsatte av avmakt, eller hjelp til selv-hjelp. Han var utrolig ydmyk på at vi kunne ha kompetanse han og de andre ikke hadde, og at vi måtte dele det dersom vi så at noe kunne endres. Det synes jeg det står utrolig mye respekt av. All ære til denne mannen. Vi skal intervjue han senere, og jeg skal spørre om jeg får lov til å legge ut itdrag av intervjuet i bloggen min.

Vi har også vært på museumet i dag. Det var sånn passe interessant. Noe var veldig spennende, som for eksempel forskjellige ritualer og det som handlet om hekser og heksedoktorer. Håper de tror på sånt der vi skal i morgen! Hadde vært utrolig interessant. Det er nesten så jeg får lyst til å ta bachelor i sosial antropologi ogsåJ

Det er forresten Africa Cup nå på TV over hele byen og man kan høre Woooo, heeeey, ooooooh, på hvert gatehjørne. Det er koselig. Har begynt å tilpasse meg det å være utrolig hvit, og det å ha utrolig rødt hår. Annenhver person stopper meg på gata for å si at jeg er fin på håret. Alt fra gamle menn til små jenter i skoleuniformer. Det er koselig, men det er også litt slitsomt. Men de er vante til at alle har svart hår. Vi hører alt mulig de sier etter oss på gatene: ”You have to be my wife!”, ”so, sweet, so sweet”. Jeg er glad jeg ikke forstår det de sier på de lokale språkene.

Nå tror jeg det er sengetid igjen. Det blir en spennende dag i morgen når vi skal ut i felten. Jeg vet ikke helt hva jeg skal forvente meg, og føler en viss ambivalens. Jeg tror det blir veldig spennende, og utrolig givende. Men samtidig tror jeg det kan by på mange utfordringer både følelsesmessig, etisk og praktisk.

Lager en ny post hvis jeg har energi på fredag eller lørdag når vi kommer tilbake. Håper mine kjente og kjære i Norge har det bra, og selvfølgelig også mine kjære besteforeldre i SpaniaJ

Regntid

Søndag er skapt for å være avslapningsdag, men i mine øyne har denne dagen vært litt vel avslappende. Vi har virkelig fått

merke regntiden i dag. Det har virkelig pøst ned! Jeg måtte

selvfølgelig prøve å stå ute i regnet. Det tok vel 2 sekunder før jeg var fullstendig gjennomvåt og måtte skifte klær. Det var som å stå i en dusj. Så jeg har lest litt, de andre har spilt kort og forskjellig.

Da regnet stanset prøvde vi å gå ned på markedet for å kjøpe frukt, men da vi var kommen halvveis ned i veien så vi det mest fantastiske lynet jeg har sett i mitt liv. Det fylte himmelen, og tordenbraket etterpå var øredøvende. Det er akkurat som man ser på film! Helt absurd.

Så nå

ligger jeg i en stor sofa med masse puter og ser på regnet som har startet igjen. Planen er å dra på en ny restaurant å spise i kveld. I morgen er det møte med Response Network på ko

ntoret deres for å planlegge feltturen. Deretter skal vi på museumet som ligger rett over gata fra der vi bor. En av venninnene til veilederen vår jobber der og har lovt å møte oss. Hun kan gi oss litt info om hva vi kan forvente oss og hjelpe oss med å skaffe kontakter til oppgaven her i Livingstone.