Katt-orama!

Siste tid...

Ja, nå begynner det å nærme seg slutten på mitt 7 ukers opphold i Zambia. Og i det siste har det vært late dager. Regnet har også kommet tilbake etter 3 ukers opphold, og i dag har jeg faktisk på meg bukser! Vil annslå at det er ca 25 grader, noe som har blitt kaldt for meg, så Norge kommer til å bli iiiskaldt

Uansett: De siste dagene har vi tilbragt i Livingstone og slappet av. Jeg vil nesten si kjedet oss. Regnet og økonomien setter en stopper for hva vi kan gjøre. Har fortsatt masse jeg vil gjøre igjen, men økonomien sier stopp. Men jeg er glad for det jeg allerede har fått gjort. Nå sitter jeg for eksempel på en meget hyggelig kafè sammen med Grete og spiller kinasjakk. Jeg har spist 2 enorme pannekaker med sirup og bacon. Fantastisk. I kveld skal vi ut på byen og ha avskjedsfest. Helt merkelig hvor fort disse ukene har gått.

Vi har tatt avskjed med våre samarbeidspartnere her nede og gitt dem hver sin eske konfekt. Vi var hjemme hos Håkon fra Response Network og spiste en nydelig lunsj.

De ulike delene av oppgaven er fordelt, og skrivingen er igang. De to ukene vi har hjemme før oppgaven skal leveres blir intens.

Så det er ikke så mye nytt og spennende å melde her fra Afrika. Savner vennene mine og katten min, så jeg ser faktisk framover til å komme hjem. Så hvis du er interessert i å avtale en kaffe-date med meg etter onsdag neste uke er jeg vidåpen!

Chobe 3

Chobe2

Chobe 1

Bilder sier mer enn tusen ord. Jeg har hatt helt fantastiske dager i Botswana på safari. Virkelig en opplevelse for livet, og selv om det var dyrt, var det verdt hver en krone!

Long time

Lenge siden sist jeg har satt meg ned og laget et blogginnlegg. Tror det er fordi jeg her blitt så vant til å være her, tingene går sin vante gang. Dagene går i ett, og hjemlengselen begynner å melde seg. Det er fortsatt mange fantastiske ting her som jeg skal oppleve, men tanken på å være hjemme i min egen leilighet med pusen er veldig forlokkende også.

Mandag og tirsdag var rolige dager som gikk med til litt skriving og litt avslappning.

Vi dro til Lusaka forrige onsdag og tilbrakte 4 dager der. Lusaka er hovedstaden i Zambia og ca 6-7 timer med buss fra Livingstone. Vi skulle intervjue Women for Change som driver med utviklingsprosjekter i landsbyene spesielt med tanke på å styrke kvinners posisjon. Intervjuet med dem var på fredag. De andre dagene brukte vi på å se oss rundt i Lusaka, shoppe litt og gå på kino. Det var hyggelig, men ikke veldig spennende.

I går var vi på The Royal Livingstone Hotel, som er et 5 stjerners hotell som ligger i vannkanten ved Zambesi-elven, ett steinkast fra Victoria Falls. Der drakk/spiste vi High Tea som er et engelsk overklasse fenomen. Betalte 17 dollar for ubegrenset tilgang på kaffe, te og eksklusive kaker. Det var helt fantastisk. Mens vi satt der og lekte hertuginner fra Norge kom det 10 zebraer vandrende inn i hagen og begynte å gresse ved bassenget, bare noen få meter fra oss. Det var utrolig kult, og det ble noen flotte bilder.

Jeg var også i Victoria Falls sammen med min afrikanske beundrer, og min nye engelske venn : Tom. Det var koselig og vi gikk bare rundt og nøt naturen. Det var mer vann i fossen nå og vi ble gjennomvåte. Vi så masse søte små aper, ikke fult så søte bavianer og zebraer.
En flott dag altså☺

I morgen skal vi på 3 dagers safari i Chobe National Park i Botswana. Det blir kule greier.

Helgekos

Det har vært innholdrike dager her i Livingstone i helga, og godt er det.

På Fredag dro jeg og Anne Gro ut til Mukoni. Det er en stor landsby en halvtimes tid utenfor Livingstone. Vi hadde avtale med Bedyangoen der. Det vil si den kvinnelige høvdingen. I denne landsbyen har de en spesiell ordning med to høvdinger, en mannlig og en kvinnelig. Dette fordi det var krig for mange hundre år siden mellom to stammer, og istede for å fortsette krigen bestemte de seg for å dele makten. Den kvinnelige lederen er eier av jorda og har ansvar for at folket er fornøyd. Dersom de har problemer med den mannlige høvdingen og han ikke vil endre sine avgjørelser har hun myndighet til å avsette han. Det var utrolig interessant å høre om alle de gamle ritualene og sermoniene som fortsatt lever der ute, samtidig som de blir mer og mer urbanisert. Når vi skulle gå inn i palasset måtte vi gå ned på ett kne og klappe tre ganger for å vise respekt til bygningen. Det samme måtte vi gjøre på vei ut. Vi ble vist en stråhytte der alle høvdingene har dødd i. Hvis høvdingen blir syk blir han flyttet dit, fordi det er den eneste plassen han kan dø. Masse gamle tradisjoner og overtro. Juju magic and witch craft.

Da vi kom ut dit måtte vi utsette intervjuet litt fordi Bedyango hadde kjøretimer, hehe. Så vi gikk litt rundt i landsbyen og så på hverdagslivet. Det er en stor landsby, og høvingene har stor makt. Det blir anslått rundt 7000 innbyggere. Intervjuet gikk fint, og hun er en fantastisk og ressurssterk kvinne. 42 år, altså gammel i Zambia, gift som kone nummer 2, 5 barn, og akkurat ferdig med videregående.

På kvelden på fredag dro vi ut på en fiskeresturant og jeg spiste sushi igjen. Nam nam. Etter det bestemte vi oss for å dra ut siden det var Nicolas siste helg før hun skulle dra videre til Skottland. Det ble en underholdende kveld med Mosi øl, foferdelig Sør-Afrikansk rødvin og Amarula. Vi var ute og danset med våre Zambiske venner til klokken 3.

På lørdag dro vi ut til et 3 stjerners hotell og badet, drakk coctails og spiste middag. Hotellet var helt fantastisk flott, selv om maten ikke var noe særlig. Blir nok flere turer ut dit.

I går var vi i kirken i 3 timer. Så lenge holder de på her. Masse dans og sang. Vi dro sammen med vår kontakt Victoria som presenterte oss for menigheten, noe som resulterte i at vi sto oppe med alteret mens hele menigheten på rundt 50 personer sto i kø for å ta oss i hånden. Etter det sang koret en sang for oss og alle ga oss applaus. Det var gøy ☺ Videre intervjuet vi noen kvinngrupper i kirken før vi dro hjem til Victoria. Vi gikk ut i hagen hennes og plukket oss ferske maiskolber som en forrett, og så ble vi servert kylling, tilbehør og Nshima. Nshima er en slags maisgrøt som de bruker til all maten de spiser, på samme måte som vi bruker ris, potet eller pasta. Etter det fikk vi se døtrene hennes danse, og gud hjelpe meg hvor de kan danse! Det er så imponerende. De vrikker på hoftene som om de ikke har bein der, det er utrolig imponerende. De prøvde å lære det bort til oss også, med varierende hell. I følge Victoria trenger jeg bare å øve i en uke, så kommer jeg til å kunne det grunnleggende, jeg er i tvil.

Så fant vi ut at her ved Victoria Falls kan man se et fantastisk fenomen når det er fullmåne. Siden det kommer så mye vannsprut fra fossen danner det seg et slags tåkelag rundt fossen, og når det er fullmåne kan man se regnbuen om natten. Det hørtes såpass utrolig ut at jeg og Vibeke bestemte oss for å dra ut dit. Og etter 2 timers venting fikk vi endelig sett The lunar rainbow. Det var absurd. Den var riktignok ikke like kraftig og tydelig som den er om dagen, men man ser helt tydelig at det er en regnbue. Så det var en fantastisk opplevelse.

Nå er jeg lei av å skrive. Sånn går det når man ikke skriver gjevnlig, da blir det mye. Bilder kommer etter hvert.

Fortivilt

De siste dagene har vært ganske så rolige. De andre dro ut til Makumba igjen på Tirsdag, mens jeg og Anne-Gro ble igjen i Livingstone. Gårsdagen gikk med til skriving og lesing.

Har fått noen nye venner:
Steve, fra Australia. Studerte i 3 år for å bli regnskapsfører, helt til han innså at det betydde at han måtte jobbe på et kontor og bli voksen. Så da dro han til afrika og bor nå i en landsby utenfor Livingstone hvor han er lærer, skal være her på ubestemt tid. Vi ga han noen fotballer han skal ta med til barna i landsbyen, og vurderer å dra ut dit for å besøke han.

Dennis, fra Sverige, arbeidsledig og trøtt på tilværelsen i Gøteborg. Så han bestemte seg for å sykle fra Tyrkia til Cape Town, han har brukt et halvt år hit til Zambia. Favorittland: Sudan.

Og to svenske sykepleiestudenter jeg ikke husker hva heter i farta.

I dag hadde vi et intervju med en eldre dame, som var utrolig sterkt. Hun fortalte om all diskrimineringen, og alle de nedverdigende tingene hun og hennes medkvinner i Zambia utsettes for hver eneste dag av helt vanlige menn.
Hun fortalte blant annet om en mann hun kjente som hadde HIV. Hun kom på besøk til han og snakket med kona hans som fortalte at hun sov i et annet rom, med døren låst, i frykt for at mannen skulle ha sex med henne. Hun hørte at han kom hver natt for å kjenne om døren var åpen. En natt da hun skulle legge seg var nøklen borte, og mannen kom inn og hadde sex med henne. Hun ville ikke rope om hjelp slik at barna skulle komme inn å se at faren voldtok moren. Nå er mannen død, og kvinnen har fått AIDS.

Kvinnene bærer alle bekymringene og alt ansvaret i dette landet, mens mennene bare flyr rundt og skaper problemer. Det er helt vanlig at jenter blir antastet på skolen av sine mannlige medelever, men det reagerer ikke lærerne på engang. De blir oppdratt til å tro at kvinnen ikke er annet en et objekt som kan tilfredstille lystene, lage mat og holde huset rent.
Ved skillsmisse er det kvinnen som får skylda og blir sett ned på. Vanligvis gifter mannen seg igjen med en gang fordi han ikke klarer å ta vare på seg selv. Denne kvinnen vi intervjuet hadde gått til rettsak mot mannen som ikke ville hjelpe henne bed å betale for deres 5 barn. Hun fikk medhold og mannen ble dømt til å betale henne 6 $, det er rundt 30-40 kroner…

Det er så imponerende hvor sterke disse kvinnene er. Hvordan de finner seg i denne behandlingen, hvordan mønsteret gjentar seg generasjon etter generasjon fordi mannen har det fysiske overtaket og enten voldtar eller skambanker sine koner om ikke de oppdrar døtrene sine på samme måte, eller trør utfor en strek. Hvordan klarer disse kvinnene dette? Hvorfor går de ikke under? Som regel er det mennene som går under med tanke på alkoholisme. Kvinner derimot ser ut til å alltid på en eller annen måte klare seg, alltid klarer å skaffe det familien trenger.

Etter intervjuet var jeg og Anne-Gro så provoserte og jeg har ikke klart å se en eneste zambisk mann i øynene. Vi burde ha intervjuet noen menn også, men jeg er redd for at jeg hadde kommet til å bli alt for provosert. Det er ufattelig hvor utbredt overgrep og misbruk er her. Den vanlige mannen i gata er mest sannsynlig en overgriper, en som systematisk trykker ned kvinner. Det er vondt å vite, men alle burde vite det.

I morgen skal vi på sykehuset. Nicola, vår australske venninne jobber der og skal vise oss rundt. Hun skal ta oss med på kvinneavdelingene og spørre noen av de pårørende og pasienter om det er greit om vi snakker litt med dem. Så får vi også observert litt hvordan tingene fungerer. Det blir nok en tung opplevelse. Jeg synes i dag har vært en tung dag, men det var bare ett intervju som varte i litt over en time. I morgen skal vi være på sykehuset i flere timer. Men selv om dette er hard kunnskap, kunnskap man skulle ønske man ikke hadde. Erfaringer man skulle ønske man ikke hadde. Så er dette utrolig viktig.

På fredag blir det intervju med YWCA og kvinnehøvdingen i Mukoni landsby. På kvelden skal vi ut å ta noen drinker og danse litt for å få ristet av oss en del av tungsinnet. Lørdag skal vi tilbringe dagen på et av luksushotellene her. Søndag blir det en tur i kirken og møte med kvinnergruppen etterpå.

So you think you can dance?

I dag har vi vært på forestilling med de som vi hadde danse workshop med. Det var utolig morsomt, og vi fikk pratet med dem etter showet. Mangeren deres er ei kjempetrivelig dame fra Canada, som vil at vi skal lære dem norsk dans, mot at vi lærer litt av dem. Hvordan kan man takke nei? Danse-alibet vårt er Vibeke som har danset halling og slikt for turister på Stryn. Så dette kan bli interessant! Vi fikk til og med skyss tilbake med dem, mot at vi hjalp dem å bære litt utstyr.
Og bare for å ha nevnt det, så er de jo så utrolig pene også. Virkelig en opplevelse.
Ellers så har jeg hatt magetrøbbel de siste dagene, men det ser ut til å gå bedre. I dag har jeg faktisk spist noe, men er ganske slapp. Prøvde meg på en Mango Daquiri i baren der vi var på forestilling (som forresten var utrolig godt), men da sa magen klart og tydelig: NEI! Så det ble tidlig kveld på meg.
I morgen blir vel bare en lese og skrive dag. Neste uke skal noen tilbake til landsbyen, mens jeg og ei til blir igjen i Livingstone, men vi skal gjøre mange nyttige og spennende ting her også. Mer om det senere. Her kommer bilder.

Diverse

For en dag.

Jeg våknet etter bare 2 timers søvn og så for meg et mareritt av en dag, men det har gått over alle forventninger. Vi startet med et møte med Arnfinn og Håkon for å intervjue dem om organisasjonen og deres erfaringer med kvinnerettigheter. Det var utrolig interessant, og jeg er full av imponasje over disse to mennene og organisasjonen deres.

Saken er den at vi vestlige liker å bare gi penger og håpe på at de kommer fram. Ofte gjør de ikke det, og enda oftere blir bistandsprosjektene mislykket. Prosjekter som gjør lokalbefolkningen avhengig av hjelp fra vestlige for å få tingene til å gå rundt. Og som Arnfinn sier : ”Takknemlighetsgjeld er det motsatte av empowerment”. Når man mottar en gave fra noen ønsker man å gjengjelde, men når man ikke har noe å gi tilbake blir denne følelsen vond. Og dersom man fortsetter å motta basale ting som gaver istede for å lære hvordan man kan skaffe dem selv, vil man tilslutt miste evnen til å sette pris på disse tingene. Eller rett og slett ta det for gitt.

Vi fikk også høre om hvordan unge jenter blir seksuelt utnyttet av tilsynelatende ”redelige” menn. For eksempel prester, ledere på diverse ungdomssentre, taxi sjåfører som tilbyr skolejenter gratisk tur hjem fra skolen. Og dette er sett på som ”legitimt” av mange Zambiske menn. Vi fikk høre om så mye kynisk utnyttelse og forfærdelige detaljer at jeg ikke orker å gjenngi det her, men dersom man er interessert, kan man få se oppgaven vår når den er ferdig.

Etter det dro jeg og Grete på shopping. Vi fikk kjøpt litt souvenirer og stoff slik at vi i morgan kan gå å få lagd oss skreddersydde zambiske kjoler. Det blir gøy.

I 5 tiden dro vi til en pizzaresturant som heter Olgas. De arrangerer afrikansk dans og tromme workshop. Det var utrolig morsomt. Ikke bare var folkene utrolig flinke og hyggelige, men det var utrolig artig å danse. De zambiske jentene var utrolig vakre og flinke. Ikke et av mine stolteste øyeblikk der jeg lå på alle fire i gresset og gjorde ”glad-katt/sint-katt”, men moro var det. Så nå har jeg de grunnleggende trinnene inne. Det vil si jeg kan riste på rumpa! Jeg fikk til og med skryt av hun søte danseren for rumpe ristinga mi, det er ikke verstJ

Etter showet kjøpte jeg en bok om tradisjonelle zambiske ritualer. Det er masse flotte bilder og interessant lesning.

Vi dro på workshop sammen med ei hyggelig jente fra Australia som vi har blitt kjent med. Hun bor også på Jollyboys, og er medisinstudent i praksis på sykehuset her i Livingstone. Hun fortalte i dag at det var en mor som hadde kommet inn med sitt lille barn som var veldig syk. Moren var utrolig lettet over at hun endelig hadde kommet seg til sykehuset, og at de nå skulle få hjelp. Så mens moren står og smiler fornøyd med at de er på sykehuset, dør barnet hennes. Når det går opp for henne hva som har skjedd setter hun i et hyl som går gjennom marg og bein, og alle de andre mødrene i nærheten stemmer i, som for å gjøre sorgen og smerten lettere for denne moren. Slike ting skjer hver dag på sykehuset. Barn som er feilernærte eller/og har HIV har utrolig små sjanser for å overleve de minste infeksjoner.

Så dagen har vært innholdsrik, og det har bestått i alt fra meget alvorlige samtaler med diverse mennesker, til ren glede og underholdning. That`s life. Zambia er full av kontraster.

Walking Safari

I natt har det regnet så mye at vi har fått ikke 1, men 2 vannlekasjer i taket på rommet vårt. Den ene selvfølgelig rett over senga mi. Men det skal komme noen å se på det iløpet av dagen, så da kommer det vel noen iløpet av uka.

I dag har jeg vært på Walkning Safari. Vi ble hentet på hostellet kl. 06.30, noe som betydde at jeg måtte opp tiiiidlig, og de andre fikk erfare hvor tungt jeg har for å stå opp :p Men jeg kom meg opp, og det var definitivt verdt det.

Guiden vår lignet på en litt yngre versjon av Barack Obama, og var utrolig koselig. Vi ble kjørt ut til naturreservatet etter å ha plukket opp en fyr med en AK47, sånn just in case. Da sjåføren dro og ønsket oss lykke til sa jeg at vi møttes om noen timer hvis vi ikke ble spist av noe. Da lo han og sa ”Hakuna Matata”. Alle lo.

Det er noe helt annet å se disse dyrene ut i det fri

enn å se de i en dyrepark. Vi gikk rundt å prøvde å være så stille som mulig slik at vi kom så nært som mulig. Og vi kom overraskende nært mange av dyrene. Vi fikk sett sjiraff, impala, bavianer, vortesvin, gnu, bøffel, flodhest og sebra! Gnuene er like dumme som de ser ut i følge guiden vår, og mannen med våpenet lagde masse morsomme lyder som de svarte på. Meget morsomt.

De har ikke løver i dette reservatet fordi det er relativt lite så dyrene får leve i ro og mak. Elefantene har migrert til Zimbabwedelen av parken nå når det er regntid, så de var ikke å se. Men jeg har bestemt meg for å bli med de andre på en 3 dagers safari til Botswana som tre

uker. Det er litt dyrt, men det er en mulighet jeg aldri blir å få igjen. Så skal jeg i et annet reservat å se på løvene neste uke tror jeg. Det er masse aktiviteter her jeg kunne tenkt meg å vært med på. Ridning langs Zambesi elven, river cruise, kanotur, rafting, safari på elefantryggen, masse masse. Men alt som har med turisme å gjøre er jo selvfølgelig kostbart, men jeg skal få dekket det grunnleggende.